Når katten er borte, danser musene på bordet?
/
- Jeg forsøkte å gi mannen og sønnen min de viktige beskjedene om hva de måtte huske på mens jeg er borte, og de fulgte ikke med engang!
Venninnen min sukker oppgitt mens hun rister på hodet.
- Hva gjorde du med det? spør jeg medfølende.
- Jeg sendte dem beskjedene på SMS i stedet. Og så ringte jeg for sikkerhets skyld for å be dem sjekke meldinga de hadde fått. Og i går kveld ringte jeg på FaceTime for å forsikre meg om de hadde husket å gi hunden mat og pakke gymtøy og gjøre lekser, og så måtte jeg minne dem på fotballtreninga i dag.
- Hadde hunden overlevd, spør jeg med glimt i øyet.
Hun ler litt beskjemmet og himler med øynene.
- Ja, de har jo vært alene hjemme før, så jeg vet jo at de egentlig klarer seg.
***
Jeg snakker med en del kvinner som har et fast kontrollregime når de skal reise bort. Når mor skal av gårde er det lagt fram klær til alle, måltidene står linet opp i kjøleskapet, avtalene er booket, listene hengt opp og mann og barn har fått mange og lange beskjeder om treninger, hundelufting og blomstervanning.
Det dobbeltsjekkes og trippelsjekkes og legges til rette for at … ja for hva egentlig?
Dersom du syns dette høres kjent ut, så er du ikke alene om det. Hva ligger egentlig bak dette behovet for kontroll og oversikt?
Det ligger alltid en god hensikt bak. En god hensikt om at de som er igjen hjemme skal ha det greit mens mor er borte. En opplevelse av at det ligger til stillingsbeskrivelsen til morsrollen at vi skal fylle behovene vi tror familien vår har. Men så er det ikke sikkert at det er lurt på sikt.
I tillegg er det utrolig slitsomt å hele tida sørge for at ting går på skinner, alltid! Er det ikke?
Så hva bunner det egentlig i? Behov for å være en viktig og nødvendig brikke i familien? Frykt for at uten mors tilstedeværelse går det galt? Liten tiltro til at familiemedlemmer klarer seg selv? Dårlige erfaringer? Dårlig samvittighet? Snillhet? Eller misforstått snillhet…?
Ved å ikke la familiemedlemmer, enten det gjelder mann eller barn, få øve på å ta ansvar for seg selv nå, fratas de muligheten til å klare seg selv i framtida. Et vennlig, lite spark på skinneleggen der altså! Godt ment!
***
Jeg kjenner meg igjen, jeg har vært der mens barna var små. Men så fikk jeg barn som krevde selvstendighet, og jeg måtte slippe kontroll over matbokser, gymtøy og tidspunkt for trening. Det ble for mye for meg å holde oversikt over, og de fikk øve opp sin selvstendighet, fikk feile og mestre, og fikset det etter hvert helt uten at jeg trengte å gripe inn og overstyre. Noen glemmekryss måtte både læreren og jeg tåle;).
***
Hvis du kjenner deg igjen i denne historien, kan det være nyttig å spole filmen fram, la oss si fem eller ti år. Når tenker du at din familie er i stand til å klare seg uten deg? Ønsker du at de skal klare seg selv?
Hva skal til for at du skal slippe kontrollen? Hvordan kan barna øve selvstendighet?
Hva kan det gi deg av positive muligheter?
Færre bekymringer? Mindre arbeid? Mer frihet? Rom for å tenke nye tanker? Stolthet over barn som klarer seg selv?
PS! Ikke misforstå meg dit at jeg ikke syns du skal hjelpe barna dine. Det mener jeg ikke. Men som en venn av meg sa, det er jo forskjell på om barna ber om hjelp, eller om mor rykker inn og både overstyrer og fjernstyrer.